texts designed by intellects

Igår, lørdag, opplevde jeg noen ganske uvanlige timer på jobb. For å gjøre dette mer forståelig kan jeg si fort og greit at jeg jobber i en dagligvarebutikk !deltid! på hjemstedet mitt. Jeg jobber så lite at det vanligvis ikke blir mer enn 14-16 timer hver måned, men det blir da penger av det likevel.

Tilbake til gårdagen… I vårt samfunn er det mye som skal til for å vippe oss av pinnen. Det ser ut til å være et back-up-system for det aller meste, gode råd er ikke lenger like dyre og hundreogett ikke så ofte ute. Men hendelsen som inntraff klarte uansett å skape særdeles mye oppstandelse. Så hva er det som får intelligente (vel..), moderne og ikke minst stødige mennesker til å kaste vekk fornuft og forstand, og nærmest falle ned i en hysterisk tilstand?

Det hadde seg slik at strømmen gikk. Hele Inndyr ble mørkelagt, og de fleste mobiltelefonene mistet dekningen. Nå skal det nevnes at “hele Inndyr” består av langt færre mennesker og husstander enn man skulle tro.

Selv var jeg i full sving med vask av pantemaskinen, og siden strømbruddet betydde at jeg måtte legge akkurat det på hyllen var min umiddelbare reaksjon å rett og slett å bli litt fornøyd. Etterhvert forsto jeg dog at min nye arbeidsoppgave ble å lede kundene rundt i butikken med hodelykt for å finne varene de skulle handle, og pantemaskinen ble utsatt for en sterk lengsel fra min side. Ordrene fra høyeste hold var likevel å holde åpent så lenge som mulig. Heldigvis gikk kasseapparatene på nødagregat, så jeg var innstilt på å følge ordrene som den vidunderlige butikkmedarbeideren jeg er.

Helt til også nødagregatet ble fritt for strøm. Høyeste hold forlangte fortsatt å holde butikken åpen. Salgsprosedyren ble nå å skrive opp på en liste hva kundene handlet, hva hver enkel vare kostet, og å samle opp listene og kontantene i en pose. Å skulle fortelle dette til hver kunde som entret butikken gav meg en ny forståelse for uttrykket “Don’t shoot the messenger” (“JEG MÅ HA MAT!! JEG HAR DÅRLIG TID!! JEG VIL HA ALT GRATIS! DETTE ER HELT UAKSEPTABELT, UPROFESJONELT OG UVIRKELIG!). Mange ble rett og slett ganske sure, og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke passer til å jobbe i barnehage. Hø… hø.

For å gjøre en lang historie kort stengte vi en time før normal stengetid. Strømmen kom tilbake en drøy time senere. Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd ellers.