Lena er mitt søskenbarn og samboer. Hun har en like rotete døgnrytme som meg, noe som ofte er særdeles praktisk. Vi har den råeste internhumoren i historien, og gjør ofte narr av alt og alle. Hun går på samme skole som meg og liker å øvelseskjøre, så det hender hun kjører meg til skolen, noe som er en ganske tvilsom glede. Foran i bilen sitter selvfølgelig tante Laila sammen med henne.
Tante er egentlig litt for snill, særlig med sine barn. Jeg liker henne likevel veldig godt. I tillegg til Lena har tante gitt liv til Richard som bor i Oslo, og Fredrik som bor i huset med oss. Fredrik spiller mye piano, og beveger seg mer høylydt enn noen andre jeg har truffet. Fredrik er min Newman, min nemesis; heldigvis har han noen gode sider også, hvis ikke ville jeg nok tatt livet av ham. Den femte beboeren av vårt lille galehus er Mjauritz, som til tross for det teite navnet er fryktelig sjarmerende. Han mjauer som en kvinne, får alltid klumper, er i det hele tatt veldig feminin og liker å kose. Han er også min minst irriterende samboer; jeg er fryktelig glad i pelsdotten.
Hvis vi skal bevege oss utenfor husets fire vegger, men likevel holde oss i byen, finner vi tre fine piker. Den ene heter Ida. Jeg møtte Ida for første gang på Taket, sammen med Lena og Morten. Det sa klikk ganske fort, og noen måneder senere var hun blitt en del av inventaret. Jeg og Ida gir hverandre råd om musikk og bøker, en ordning vi begge trives godt med. Ida har en tendens til å fortelle samme historie flere ganger, avbryte andre når det er noe hun bare må si, og samtidig irritere seg stort når hun selv blir avbrutt. Hun er i det hele tatt ganske skjønn.
Fin pike nummer to heter Martha, og er cirka det peneste mennesket jeg vet om. Jeg skulle ønske hun ikke måtte bruke så mye tid på å slave seg gjennom musikk-linjen, så jeg kunne få sett henne oftere.
Til sist må jeg nesten nevne Marit fra Sandhornøya. Vi gikk i samme klasse andreåret på Media og Kommunikasjon, men ble egentlig ikke ordentlige venner før vi i august også kom i samme klasse på allmennfaglig påbygning. Marit har en tendens til å være den eneste i klassen som ikke irriterer meg, og jeg setter større pris på det enn jeg har ord til å beskrive. Vi har en merkelig internhumor som som regel går utover våre stakkars lærere.
Et stort hopp mot nord, over Norskehavet/Barentshavet, og vi lander på Svalbard, hvor Morten holder til. Fortvilelsen var stor hos meg, Lena, Martha og Ida da Morten annonserte at han skulle flytte til Svalbard for å gå videregående der. Vi nektet lenge å tro at det kom til å skje, men måtte til slutt se sannheten i øynene. Morten er laget av entusiasme og energi, og har gitt meg uttallige gleder og latterkramper. Jeg likte ham ikke i det hele tatt de første gangene jeg traff ham, men det gikk fort over.
Turen går så sørover igjen, og vi stopper i Bergen. Der bor to kjekke gutter som etterhvert har blitt en del av den lille klubben jeg kaller mine beste venner. Sebastian skremte livskiten av meg i begynnelsen, til jeg skjønte at han er en flott fyr (selv om jeg sjelden sier det frivillig). Han er den jeg oftest går til når jeg trenger en klagemur, og heldigvis har han aldri motsatt seg den rollen. Sebastian er så glad i å diskutere, argumentere, disputere, debattere, kverulere, etc., at jeg er fristet til å kalle den en legning.
Kjekk gutt nummer to, Knut. Vi fikk en ganske skjev start i 2006, men nå er vi heldigvis perlevenner. Han er såpass vanskelig å beskrive at jeg ikke helt våger å prøve, men jeg kan i alle fall si at han kan få meg til å miste pusten av latter flere timer i strekk, og at jeg setter veldig stor pris på ham.
Til slutt kan jeg si noen få ord om dem jeg tross alt har tilbragt mest tid sammen med, nemlig min nærmeste familie.
Familiens selvutnevnte overhode er Farfar. Han er 91 år gammel, men garantert en god del klarere i hodet enn meg. Han er en utømmelig kilde av historier og mimring, og vil så gjerne dele dette med alle rundt seg. Farfar bruker mye av tiden sin på å småkrangle med Farmor, som nylig fylte 88 år. Det finnes bare én ting i verden farmor ikke får til, og det er å kjøre bil. Hun er rett og slett kroneksempelet på det fryktede kvinnfolket bak rattet. Men bryte håndbak kan hun, og hun har en fysisk form jeg virkelig misunner.
Om det ikke var innlysende nok er farmor og farfar et par, og når to mennesker elsker hverandre blir det gjerne barn av det, noe som i tillegg til tante Laila blant annet resulterte i pappa, en 58 år gammel mann med bart. Han har en jobb jeg ikke helt skjønner meg på, men som blant annet innebærer å brøyte veier så folk ikke skal kjøre seg ihjel på vinterhalvåret. Fra pappa har jeg arvet en mektig latter, snakkesalighet og en kjærlighet til alkohol. Pappa er verdens beste sjåfør, et arbeidsjern uten like og gift med mamma. Jobben til mamma er ganske enkel å forstå seg på; hun hjelper folk som av ulike årsaker ikke kan ta vare på seg selv. Ryktene vil ha det til at hun er flink til det også. Mamma er 52 år og ganske typisk for alderen. Huset hun bor i er en veloljet maskin hvor alt blir gjort nådeløst effektivt. Hobbyene hennes er kryssord, håndarbeid og møter i syklubben.
Arbeidsjern som de begge er fikk de tre flotte barn. Den aller første, arveprinsen, heter Thomas. Min eldste bror er 26 år og lever livets glade dager i Oslo, hvor han har den moteriktige jobben å dra tjukkasene ut av sofaen. Han er altså personlig trener, noe som passer ham utmerket siden han da kan sånn halvveis bo på et treningssenter og faktisk få betalt for det. På fritiden sjonglerer han kjærester og terroriserer omgivelsene med tørre vitser.
Nesten nøyaktig tre år etter at Thomas sa hei til verden gjorde Christian det samme. En 23 år gammel fotballspiller som nylig ble offer for nettleverandørenes skitne spill med uskyldige menneskeliv. Christian har alltid penger og et talent for sparing, hvilket kanskje er det som skiller ham mest fra Thomas og meg. Når det gjelder å gjøre narr av de stakkars jævlene på hjemstedet vårt er Christian min partner in crime, til mammas store frustrasjon.
